Showing posts with label Stanisław Przybyszewski. Show all posts
Showing posts with label Stanisław Przybyszewski. Show all posts

Monday, July 19, 2010

På sjelens veier

Nei, Lady Mjus tro på sjelens eksistens har ikke blitt sterkere den siste tiden. På sjelens veier er tittelen på en utstilling på Vigeland-museet. Den åpnet i begynnelsen av juni og varer fram til 22. august. Senere flyttes utstillingen til Nasjolamuseet i Krakow.

Det er den største presentasjonen av polsk skulptur hittil i Norge. Utstillingen viser arbeider av den da unge og ukjente Gustav Vigeland sammen med arbeider av polske skulptører fra årene rundt 1900. Den gir en unik anledning til å se Vigelands arbeider i en ny kontekst og viser en hittil ukjent forbindelse mellom Vigeland og polsk kunst.

Forbindelsen skyldes i hovedsak Stanisław Przybyszewski (1868-1927) som også tidligere har vært nevnt i denne bloggen og har lenge hatt en fast plass i Lady Mjus bokhylle.

Przybyszewskis refleksjoner omkring kunst fikk en betydelig rolle for den unge generasjonen polske kunstnere, og utstillingen fremhever derfor temaer som angst, fortvilelse og satanisme, som stod sentralt for forfatteren. Utstillingen viser Vigelands slektskap med de polske kunstnerne ved at han spesielt i denne perioden utviklet sitt kunstnerskap i retning av en symbolisme der det indre følelseslivet stod sentralt fremfor realismens nøkterne hverdagsskildringer.

Utstillingen følges av en trespråklig katalog (sjeldent noen gidder å gi ut disse) som både er rikt illustrert og har flere interessante artikler (igjen, en stadig sjeldnere kombinasjon):



Man har også laget en flott pin der motivet er tatt fra Bolesław Biegas' skulptur.



Om du ennå ikke har sett utstillingen, gjør det snarest. Det er så sjeldent dekadente polske kunstnere får så mye oppmerksomhet og akkurat det er en frydefull forandring!


Sakset (kun delvis) fra Vigeland-museets nettside.

Monday, October 26, 2009

Lykken er...

en stabel med bøker.

En kritisk utgave av Ferdydurke, en diktsamling av Janusz Szuber, romanen Prest Faust av Tadeusz Miciński, Przybyszewskis Prosadikt og en haug med bøker av Karl-Markus Gauß som skriver så godt om Europas glemte minoriteter. Og noen bøker til.

Thursday, May 21, 2009

Ikke nødvendigvis av verste skuffe

Jeg brukte deler av dagen på en liten opprydding i dokumenter på datamaskinen. Før eller senere måtte jeg titte innom mappen med mine gamle dikt. Jeg har ikke skrevet dikt på mange år nå men til min store overraskelse ble jeg verken flau eller skuffet over egne skriverier. Kanskje fordi de var potensielt ment for publisering og jeg brukte god tid på å sile ut det som nå er lagret i den mappen. I så måte er de forskjellige fra både dagbøker - som ikke lenger egner seg som lektyre - og brev - som jeg makulerte for noen år siden.

Jeg fant flotte avskjedsdikt, et lite dikt med dedikasjon til Stanisław Przybyszewski (moro med tanke på dette prosjektet ved Vigeland-museet), dikt preget av naturmystikk og andre former for mystikk og mye annet.

Blant alt dette fant jeg også en liten gjendiktning av mitt eget dikt. Fra polsk til norsk. Foretatt for åtte-ni år siden. Siden jeg ikke husker den opprinnelige meningen med gjendiktningen velger jeg å publisere den her. Diktet A noc / Men natten er desverre uten dato. Jeg husker at diktet var skrevet under ett av mine opphold hos Gardzienice Teater og dermed kan teksten dateres sånn cirka til høsten 1997 eller våren 1998. Jeg husker også at jeg forleste meg på Novalis i den perioden.

a noc była piękna

ostrze księżyca
zawisło nad moja głową
jakby przypominając o karze
za przewrotność gestu
przepraszałam

potem słowa
pachnące kawą
i wszystko złożyło się w wersy

głupota zrodziła wiersz
jakie to straszne

rozmowa z goniącym cienie
by poznać cieni imiona
w jego źrenicach prawda
a w gestach
rozpaczliwa potrzeba odnalezienia
wspólnego języka
dla odmiennych ścieżek

mruczał swój los
zlizywał sen z moich powiek
i tak aż do świtu


men natten var vakker

månens blad
hengende over hodet
som en påminnelse om straff
for en pervers gest
jeg beklaget

etter det ord
kaffeduftende
og alt ble til vers

dumhet som nærer et dikt
så forferdelig

en samtale med skyggejegeren
for å kjenne skyggenes navn
sannheten i hans pupiller
og i gester
lengselen etter
et felles språk
for annerledes stier

han mælte sin skjebne
slikket søvnen fra øyenlokkene
fram til morgengryet

Friday, November 7, 2008

Estetikkens grusomheter

Sånn refleksivt pleier jeg å tro at jeg er en tilhenger av kunst for kunstens skyld og blir indignert hver gang det fjernes fra utstillinger ett og annet kunstobjekt i moralens navn, noe som ikke er så sjeldent i mitt hjemland.

Jeg hadde stor tro på den velbrukte frasen om kunst for kunstens skyld i mine yngre år, da man gjerne manglet perspektiv på ting og saker men var likevel full av meninger om livet. I forbindelse med BBCs dokumentarfilm Pedigree Dogs Exposed om hunderaser og estetikk kontra sykdom kom jeg til å tenke på Stanisław Przybyszewskis Confiteor (du finner den polske teksten for eksempel her). Nedenfor kommer et lite utdrag i min oversettelse:
Således er kunsten en gjenskapelse av sjelens liv i alle dens kjennetegn, uansett om de er gode eller onde, stygge eller vakre.

Det er nettopp dette som utgjør vår estetikks hovedpunkt. Gårsdagens kunst sto i den såkalte moralitets tjeneste. Til og med de mektigste kunstnerne var med få unntak ikke i stand til å spore sjelens kjennetegn løsrevet fra så foranderlige begrep som moral eller samfunn; de har alltid trengt en moralsk-nasjonal kappe for sine verk. Kunst i vår forståelse av ordet kjenner ikke den tilfeldige klassifiseringen av sjelens tegn som gode eller onde, kjenner ingen regler, verken moralske eller sosiale: For kunstneren i vår forståelse er alle sjelens tegn ensartede, han dveler ikke ved deres tilfeldige verdi, tar ikke hensyn til deres onde eller gode påvirkning, verken på mennesket eller samfunn, han måler dem ved styrken de tilkjennegir seg med.

Og jeg kan ikke annet enn å innrømme at det er på tide å revidere mine ideer rundt kunst og estetikk særlig der estetiske hensyn ser ut til å overstyre fornuft og medfølelse. Det å betrakte levende skapninger som Bonsaitrær (her stjeler jeg Lord Bassington-Bassingtons poeng) som kan formes og beskjæres i henhold til kunstige (!) regler og forvrengte ideer om hvordan bestemte hunderaser skal fremstå, for så å multiplisere skade og sykdom ved å videreføre de egenskapene, finner jeg forkastelig.

Derimot har jeg ingen problemer med kroppsmodifikasjoner hos mennesker. Synes riktignok at en splittet tunge (eller enda verre genital bisection) ikke er noe særlig å se på men mener likevel det er ok når voksne mennesker setter det i stand for seg selv - og andre voksne.

Uansett: bruk en time av ditt liv og se filmen her.

Takk til Lord Bassington-Bassington for korrekturlesing.