Like til morgongry

Lady Mju sover ikke akkurat den rettferdiges søvn for tiden. Man har nå prøvd en rekke stategier og remedier som skal fasilitere (ah, dette vakre ordet) søvn.

Cat TV virket inntil nylig. Da denne sluttet å virke, måtte man ty til andre midler.

Sovete fra Celestial Seasonings med vaniljesmak, fordi den originale, grønne, ikke smaker noe særlig:



Sovemaske som til slutt - og i desperasjon - ble kjøpt i en mindre fancy utgave enn den man hadde opprinnelig ønsket seg:



Så prøvde man sovemaske i kombinasjon med øreplugger - som for øvrig er Lord Bassington-Bassingtons tips:



Også en rekke bøker ble benyttet. Emnespekteret var bredt. Alt fra spesialisert eiendomsrådgiving:



Via behaviorale studier:



Psykologi:



Og til slutt filosofiske avhandlinger:



Og man forstår Lady Mju ikke er helt seg selv, når hun tar på alvor denne dingsen fra et bedre hotell i Helsinki:



Nå ønsker Lady Mju å sova bort sumarnatta men hvordan få det til?

Breaking the silence of polyglots

En tekst av Julia Kristeva som har vært viktig for meg... Nå at jeg leser den, er jeg uenig. Jeg finner meg ikke igjen. Jeg protesterer - høylytt! Er det hovmod som taler gjennom meg?

Not speaking one's mother tongue. Living with resonances and reasoning that are cut off from the body's nocturnal mem­ory, from the bittersweet slumber of childhood. Bearing within oneself like a secret vault, or like a handicapped child—cherished and useless—that language of the past that withers without ever leaving you. You improve your ability with another instrument, as one expresses oneself with algebra or the violin. You can become a virtuoso with this new device that moreover gives you a new body, just as artificial and sublimated—some say sublime. You have a feeling that the new language is a resurrection: new skin, new sex. But the illusion bursts when you hear, upon listening to a recording, for instance, that the melody of your voice comes back to you as a peculiar sound, out of nowhere, closer to the old spluttering than to today's code. Your awkward­ness has its charm, they say, it is even erotic, according to womanizers, not to be outdone. No one points out your mistakes, so as not to hurt your feelings, and then there are so many, and after all they don't give a damn. One nevertheless lets you know that it is irritating just the same. Occasionally, raising the eye­brows or saying "I beg your pardon?" in quick succession lead you to understand that you will "never be a part of it", that it "is not worth it," that there, at least, one is "not taken in." (…) Thus, between two languages, your realm is silence. By dint of saying things in various ways, one just as trite as the other, just as approximate, one ends up no longer saying them.

Men i ett tilfelle er jeg fremdeles litt enig i tekstens påstander. Det er når sikkert velmenende samtalepartnere spør "forstår du ordet ...?" F.eks. kahytt, sendelektor, ødemarkstillegg. Da blir jeg med ett forvandlet til en Grumpy Old Pole (GOP) og mister interessen i videre samtale...

Det er kanskje på tide å finne en annen tekst om flerspråklighet. Og Umberto Ecos "For a Polyglot Federation" er en god kandidat.

The Mad Hatter

Chapelier Fou var en stor oppdagelse for meg i 2009 men jeg har ikke vært flink til å kommunisere dette til mine omgivelser (les: plage alle rundt meg med tvangslytting). Jeg hadde riktignok planer om å spille hans Superstitions på siste Kjettersk Kjeller men så datt han ut av spillelisten likevel.

Han er for øyeblikket på turné i Europa men desverre kun i varmere strøk. Den siste skiven skal jeg bestille snart (enkelte sanger er lagt ut på myspace) og imens legger jeg ut en liten smaksprøve fra ep-en Scandale!



Siri Nilsen som jeg fikk se en meget kald natt i Oslo (årets by:Larm krevde uante mengder stå-på vilje) bruker en lignende spilleteknikk i en av sine sanger. Men jeg synes Chapelier Fou er kulere fordi han (nesten) ikke bruker stemmen sin i prosessen og likevel skaper veldig "pratsom" musikk.

Og når det gjelder den gale hattemakeren så har jeg veldig lyst å starte påskeferien min med Alice i Eventyrland på kino. Selv om jeg burde kanskje lese boka først? Og i hvilken utgave?

På nattbordet: Neuburg og Bellmer

Jeg fikk en flott gave av noen inspirerende venner som for tiden bor i Storbritannia: en faksimileutgave av Victor B. Neuburgs The Triumph of Pan. Den fikk meg til å tenke på en annen bokgave jeg fikk for noen år siden: Little Anatomy of the Physical Unconscious: Or, The Anatomy of the Image av Hans Bellmer. Og jeg liker Bellmers tegninger så uendelig mye medre en dukkene hans.


Jeg er usikker på om jeg forstår fullt ut alt som står skrevet i begge disse bøkene. Dog passer de så godt som lektyre på senga, drømmeaktige og sensuelle som de er. Agent Provocateurs postkort er mitt eget lille kommentar til Bellmers tegninger.




Her kommer en liten smaksprøve - med takk til de skyldige.

EPILOGUE (To the Triumph of Pan}

Because the fulfilment of dreams is itself but
a dream,
There is no end save the song, and song is the end ;
And here with a sheaf of songs bareheaded I stand,
And the light is fled from mine eyes, and the sword
from my hand

Is fallen ; the years have left me a fool, and the gleam
Is vanished from life, and the swift years sear me
and rend.

There is no end save the song, and the joy in the singing,
And song alone may relieve the shadowy pain.
I am weary even of song, and the lyre is cold,
And my heart is lead, and the world seems very old.
Dusk falls on the earth, and Apollo no more comes
winging
His way to me now; it may be I shall sing not again.

Yet to the dream I was true, and I followed the light
Till it vanished, and left me in darkness all cold and
forlorn ;
It may be that is the end ; I know not nor care.
If these songs that were wrought in the days of my
springtide are fair,
Perchance they shall seem to you good in the heart of
the night,
When you wait for the light that shall come in the
wake of the morn.

London and its Mad

Ja, da jeg har lest boken ferdig. Togturen til Tønsberg er lang nok til å finne leseroen og kort nok for å holde motivasjonen oppe.

Beste sitat: To embrace a Cloud, or a Fogge for a Deitie; it is done by many, but it is a foul mistake.

Må finne: Antonia White (1899-1980) og novellen Beyond the Glass (1954)

Må se: Imperial War Museum om igjen. Med nye øyne.

Et hyggelig gjensyn: Richard Dadd.



Bildet hentet herfra

Alvorlig talt: gravøl

Kjære Kjeller-gjester: Etter syv år har vi, av forskjellige grunner, bestemt oss for å legge ned Kjettersk Kjeller. Det er ikke sikkert at dette blir endelig – vi har lært nok av våre kjellerkvelder til å vite at de døde ikke alltid blir liggende i gravene sine. Men i utgangspunktet vil arrangementet den 28. januar også bli Kjettersk Kjellers siste arrangement.

Vi håper så mange som mulig av dere vil komme og sørge for at vår kjære kjeller får en sømmelig avskjed.

--
Kjettersk Kjeller torsdag 28. januar

Forfatter Torgrim Eggen: Lag din egen sekt!
Slippefest for Eggens roman Jern
Sekt-NM med gilde premier!

M3 Mat og Bar
Maridalsveien 3, Oslo
Cc. 70,-
ID 18
Kl 19-24



Er du blakk? Frustrert? Er det lenge siden det ble noe på deg? Start din egen sekt!

Verden er full av det religionsvitere kaller ”nye religiøse bevegelser” og tabloidpressen kaller ”sekter”: Små grupper som mener menneskeheten er på ville veier, mens de selv sitter på den sannheten som gjør at de (og bare de) kan redde verden. Enten denne sannheten kommer fra øst eller vest, er urgammel eller moderne, en radikal politisk nyordning, en merkelig ”vitenskapelig” idé eller en mystisk åpenbaring.

En som har latt seg inspirere av dette temaet er forfatteren Torgrim Eggen. Hans siste roman heter Jern, og handler om en nyreligiøs bevegelse, en bevegelse som er skapt av Eggen selv. For å gjøre historien kort handler romanen om småsprø religiøse forestilinger, spøere politikk, konspirasjonsteorier og tvilsom vitenskap. Med andre ord alt vi elsker her i vår lille, kjetterske kjeller. Så hvor ville det være mer passende å lansere boken enn hos oss denne kvelden?

Torgrim Eggen (som mange vil huske som overdommer i vårt dommedagsmesterskap) vil holde et foredrag der han forteller om hvordan koker man sammen en sekt på YouTube-klipp, obskur faglitteratur, merkelige nettsider og oppslagstavlene på vegetarrestauranter. Vi har hørt stygge rykter om Eggens evner som foredragsholder, så dette blir virkelig noe å se fram til.
Videre så regner vi med at våre gjester, etter dette innblikket i Eggens kreative knep, vil boble over av egne ideer og ha lyst til å ufordre ham. For det er vel opplagt at selv den mest oppfinnsomme forfatter ikke kan konkurrere med Kjellerpublikummet når det kommer til det bisarre?
Derfor drar vi i gang historiens første norgesmesterskap i sekter, der vårt eminente dommerpanel vil kåre det sprekeste sektkonseptet. Innsatsen vil belønnes med eksemplarer av Eggens roman, rett fra trykkpressen.

Dessuten blir det som vanlig mørk og morsom musikk, mat og drikke og godt selskap. Noen andre kulturelle innslag må også påregnes, men her er ikke alle detaljene spikret enda. Vi kommer tilbake med informasjon om disse i januar.

Som vanlig holder vi til på M3 i Maridalsveien 3, vi starter festivitasen kl. 19, og du må ha fylt 18 år og ha 70 kroner for å komme inn.

Velkommen til Kjettersk Kjeller torsdag den 28. januar. Om ikke verden har gått under i mellomtiden, da…

På nattbordet: siden sist

Jeg er tydeligvis ved godt lesemot for tiden. La oss håpe denne trenden fortsetter.


Siden sist har jeg lest ferdig Dariusz Czajas bok. Det tok sin tid men så er boken både full av referanser og enmet er tungt og krevende.

I mellomtiden prøvde jeg meg på noen andre bøker men blant de jeg leste ferdig er Olga Tokaczuks siste roman Prowadź swój pług przez kości umarłych. Kan godt leses som en krim og her i huset fungerte den som julekrim. Bokas oppskrift på sennepssuppe skal testes snart og det er godt mulig at jeg legger ut resultatet på matbloggen som har ligget øde en god stund nå.

Etter Tokarczuk passet det fint med å fortsette med mer skogsmystikk og jeg kom på at en venninne av meg hadde lånt meg Harens år av Arto Paasilinna. En fiffig liten fortelling om frigjøring fra hverdagen. Men jeg er usikker om det skal leses flere bøker av samme forfatter den nærmeste tid. Jeg synes vel at teksten var altfor springende (til tross for harens figur) og så er det begrenset hvor gøy det er å lese om machomennenes fyllekuler.

Som en del av forberedelser til neste Kjettersk Kjeller bestilte jeg Nick Hardings How to start your own secret society. Det ble mye mas ettersom Amazon slet med å få tak i den og utsatte leveringen et par ganger til jeg slettet hele bestillingen og fant boka på Ebay. Den lever desverre ikke opp til forventningen, rotete som den er. For mange repetisjoner, stadig gnål om frimureri, og en viss tilfeldighet i diverse lister man finner i boka. Listen over steder som er verdt å besøke er skuffende kort og ja, nok en gang, tilfeldig. Det som trekker opp er derimot underholdende sitater fra andre bøker og beretninger som for det meste er blitt skrevet for anledningen.

Og à propos ikke-fullt-så-hemmelige selskap: jeg leste også The Chap: Special Anniversary Edition og har nå bestemt meg for å delta i årets Chap Olympiad. Det passet nemlig så dårlig i fjor. Flere som vil være med?


Nå er det Catharine Arnolds Bedlam: London and Its Mad som ligger på nattbordet. Etter sytti sider ser jeg at den ikke er like god som Necropolis men jeg tror det holder hvis den er bare halvparten så bra.

Og hva leser dere på?

Bokønsker

De gangene jeg tenker gjennom hva jeg ønsker meg, kommer jeg bestandig fram til at jeg ønsker meg bøker. Mange bøker. Listen over de som selges av Amazon kan nå beskues i kolonnen til høyre på siden her.



Ikke rart jeg fikk tårer i øynene der jeg stod i det lange rommet på Trinity College Library i Dublin...

På nattbordet: Lekcje ciemności av Dariusz Czaja

Jeg leser Lekcje ciemności av Dariusz Czaja. Eller Lectiones tenebrarum for tittelen referer til en spesiell tradisjon rundt påske.



Og det er en tung lektyre i en verden der alt skal ironiseres og trivialiseres. Denne essaysamlingen er en dyster reise i en postapokalyptisk verden - en verden etter Auschwitz. Systematisk og ubønnhørlig går han gjennom store beretninger om Förintelsen - i mangel på noe norsk begrep (jeg vet om) som svarer til det polske Zagłada bruker jeg et svensk ett.

Czaja analyserer beretninger og bøker av Imre Kertész, Primo Levi, Aharon Appelfeld, W.G. Sebald - og flere andre. Jeg har ennå en god del av boka igjen og ser fram til å lese den ferdig selv om jeg innser dette kan ta tid. Jeg makter ikke å ta inn over meg for store bolker av hans tekst. Også fordi den er krevende, full av referanser, interessante sidespor som ikke er blindgater men snarere parallelle stier som går i samme retning. Og det er en vanskelig men inspirerende vandring i Europas mørke historie.

Har dere en bok som gjør dere urolige? Som krever nesten for mye men som likevel er givende?

Edit: Det er Arnulf Rainers Wine Crucifix som jeg valgte som bokmerke for boken.

Lykken er...

en stabel med bøker.

En kritisk utgave av Ferdydurke, en diktsamling av Janusz Szuber, romanen Prest Faust av Tadeusz Miciński, Przybyszewskis Prosadikt og en haug med bøker av Karl-Markus Gauß som skriver så godt om Europas glemte minoriteter. Og noen bøker til.

Ordknapp

Jeg har reist Sommerset rundt siden sist.



Jeg har endelig sett helleristninger i Tanum.



Jeg har blitt inspirert av mine venners energi og entusiasme. Jeg har sett Thinguma Jigsaw live på Blå og blitt rørt. Jeg innreder redet, tyner kroppen, rydder i bildearkivet og prøver å fullføre noen prosjekter.

Og jeg har John Fowles' The Magus på nattbordet. Og dette bildet tatt i Stratford-upon-Avon for tre uker siden passer så fint med bokas stemning.

Fra postkortarkivet: kart

Sist jeg ryddet i mine papirer ble jeg klar over at jeg i mange år, uten å forstå det helt, hadde samlet på postkort. Det tok slutt for omtrent seks år siden, antagelig fordi jeg ikke hadde noe fast bosted og prøvde ikke å samle på noe som helst.


De tre kortene dere ser ovenfor forteller en hel del om en masse ting. Om en familiemedlem som reiser mye, om mitt vedvarende interesse for sentraleuropeiske destinasjoner, sansen for kart og kartlignende fremstillinger.
Samlerinstinktet. Hendelser og minner som bor i objekter. Om mørkt øl i en liten tsjekkisk by, kaffe drukket en varm kveld i Wien, istykkerrevne telefonsamtaler via satelitt. Korte fortellinger om min Europa og verden utenfor den. Og med ett tenker jeg på Juri Andruchowychs og Adam Stasiuks Min Europa utgitt av Czarne Forlag. Nostalgisk, sier du...

På nattbordet: Chaosmos.pl

Gammelt og nytt og alt i ett bind. Dette er en noenlunde kronologisk ordnet, tospråklig utgave (polsk og engelsk) som tar for seg en spesiell form for billedkunst. Chaosmos.pl er en reise gjennom Polens esoteriske landskap. Boken kommer med en CD men jeg fant den mindre interessant.


Favoritten min, Henryk Waniek kommer fra Silesia og er strekt knyttet til det området. Hans bilder forener det lokale med det kosmiske. På sett og vis klarer jeg ikke å tenke på ham uten å tenke på en fantastisk film av Lech Majewski - Angelus. Filmen knytter an til historien om en okkult gruppe der en annen kunster som presenteres i Chaosmos.pl, Henryk Sówka, var med.

Jeg fant fram noen gamle postkort med Wanieks bilder. Blant annet dette. Er ikke det vakkert?


Og nå lurer jeg på en ting: fins det lignende i norsk kunst?

There shines the light cleansed of darkness...

But first you must rip off the tunic that you wear, the garment of ignorance, the foundation of vice, the bonds of corruption, the dark cage, the living death, the sentient corpse, the portable tomb, the resident thief, the one who hates through what he loves and envies through what he hates.

Hentet fra Hermetica: The Greek Corpus Hermeticum and the Latin Asclepius in a new English translation, with notes and introduction av Brian P. Copenhaver. Cambridge, 1994.













-------------------------

Det blir noe helt, helt annet og etter min mening mindre fengende i G.R.S. Meads oversettelse:

Where shines clear Light, of every darkness clean...

But first thou must tear off from thee the cloak which thou dost wear - the web of ignorance, the ground of bad, corruption's chain, the carapace of darkness, the living death, sensation's corpse, the tomb thou carriest with thee, the robber in thy house, who through the things he loveth, hateth thee, and through the things he hateth, bears thee malice.

På nattbordet - raseforskning

Eller rettere sagt: hunderaseforskning. Nærmere bestemt: basset hound.
Denne fortreffelige rasens egenskaper er etter min mening best beskrevet i
barnebøker. Jeg har lenge vært på jakt etter bøker som kunne gi meg innsikt i bassetens sinn og belyse for meg dens temperament og lynne.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale på det sterkeste Some Dog skrevet av Mary Casanova og illustrert av Ard Hoytog eller Bella Basset Ballerina av Laura Aimee Garn og illustrert av Valerie Sokolova. Begge utforsker bassetens ønsker og drømmer og mangfoldige utfordringer i bassetens kortbente liv.



Og hvis du virkelig ønsker å forstå bassetens (u)sedvanlige sjarm og utstråling leser du The Hound from the Pound. Denne historien gir oss muligens en pekepinne i spørsmålet rundt Lord Bassington-Bassingtons adelige herkomst...

På nattbordet - Edy Poppys Anatomi. Monotoni.

Jeg har sett utstillingen på Litteraturhuset. Jeg har diskutert den med venner. Nå var det på tide å lese boka.



Det kommer til å ta en uke til før jeg kan legge den til på leselisten min som man kan finne til høyre på bloggen. Men allerede nå kan jeg si at dette er en (så langt) velskrevet bok om et vanskelig emne. Språket er lekent, hvert kappitel tettpakket, og strukturen sammensatt men fortsatt tydelig.

Egentlig skulle posten ha en annen tittel: Anatomi. Monogami. For det er det perspektivet jeg anvender når jeg leser en roman om et åpent forhold der partene er muligens polyamorøse, og i alle fall ikke helt monogame. For øvrig er ikke polyamori å finne i bokmålsordboka. Ikke ennå. Derimot synes jeg bloggen Magic Penny belyser emnet på en reflektert måte. Og da ikke bare åpne forhold, men også forhold generelt og utfordringer i parforhold generelt.

Alt dette tenker jeg på når jeg nok en gang studerer Jan van Eycks puslespill av et maleri Arnolfinis portrett.



Denne pryder for øyeblikket skrivebordet mitt og snart kommer et kopi av den på veggen.

Aktelse for bøker og respekt for steiner

Sist onsdag fikk jeg muligheten til å besøke Gurdwaraen i Oslo. Det var særlig ritualene knyttet til Guru Granth Sahib som gjorde inntrykk på meg. Tenkte litt på hvordan flere religioner viser aktelsen for sine hellige bøker. Inntil for fem minutter siden var jeg ikke klar over at ufullstendige eksemplarer av Guru Granth Sahib kremeres og begraves, noe som ytterligere understreker respekten for Guruen i bokform.

På youtube fant jeg bare den første halvdelen av de daglige ritualene men les nedenfor for videre beskrivelse...



Hentet herfra

Bringing the Granth to the Prayer Hall. In the morning, Guru Granth Sahib is brought to the prayer hall carried from its room on head, singing the Shabads - the Holy Hymns. If another person is there, he or she follows working a Chaur - hair-wisp, over it. The Granth - Holy Book, is placed on the Peerhee - cot, a low small bed.

Short Invocation. Standing before Guru Granth Sahib, a short Ardas - invocation, is said and then singing or saying appropriate Holy Hymns, it is gracefully, reverently, unwrapped and opened at about its middle. A Palak - cloth-sheet, is placed on each side of the Holy Book, its setting is checked, needed adjustments are made, and is covered with Romalas - cloth sheets, scarves. To learn, watch someone doing it.

Opening the Holy Granth. Working a wisp over it, it is uncovered again and Hukam - Order of the Guru, is read out from where it had already been opened. The Hukam, Vaak, or Shabed, is reading of a Holy Hymn at random. - mostly from about the middle part where at the Granth was opened. As well, it is commonly called a Hukam-Namah, but literally it means a written order.

Hukam - Inspiration. The Hukam is taken (the Holy Hymn is read) from top of the left page (right of the Granth), from its start - may be it starts on the back of this page (at the previous page). In a Gurdwara, it may be kept open at this page and covered for others to read or listen to this first Hukam of the day i.e. that of the morning. In the homes, this page is covered with a few pages from the right (left of the Book), and anyone may take a new (fresh) personal Hukamat any time. This is standard procedure, but its variations are there.

The Holy Presence - In the prayer hall, Guru Granth Sahib - the Holy Book, is kept open on the raised platform, for the Gurdwara-Session. Unless someone is reading out of it, the Holy Book is covered with nice, clean, cloth sheets.

[...]

Taking Guru Granth Sahib for Rest - Chhotee Ardas, second time. Guru Granth Sahib should not be closed till Parshad has not been distributed.

When the Gurdwara session, or a program elsewhere is complete, a Shabad (Hymn) is recited from the Holy Book as before (from its left top), in the usual voice. It is reverently closed and wrapped in sheets. A Chhotee Ardas is said again, and a request is made to the Guru to permit taking it to the place of its rest. This Chhotee Ardas is the same as said at the time of opening the Holy Book.

After Chhotee Ardas, Sangat keeps standing, the Holy Granth is carried on the head, going around the cot (platform) from the left (anti clockwise), it is taken to its special room. It is done in the form of a small procession, singing Gurbani, and working Chaur (moving wisp) over it. After respectfully placing it on the bed there, all say Jaikara (slogan), “Jo bolae so nihaal, Satsri-Akal.” See “Sukh Asan.”

Det minner meg om en gravlundsvokter i den gamle jødiske gravlunden i Lublin i Polen som omtalte gravsteiner som om de var mennesker og kalte dem ved fornavn og etternavn for så å beskrive skader på steinen. Klikk på lenken og skroll litt nedover på siden. Oppe til høyre finner man også den engelske teksten der man kan lese at densamme vokteren døde for noen år siden. Tiden flyr.

På nattbordet - Necropolis av Catharine Arnold

På nattbordet mitt er det aldri tomt. Men hvis jeg skulle lage en liste over bøker jeg har lest ferdig i år, ville den blitt skuffende kort. Jeg er en hamster når det kommer til bøker. De kjøpes og lagres i påvente av bedre lesetider.



Det siste halvåret var ikke spesielt bra for leselysten. Jeg finner ikke den roen som skal til for å kunne lese men jeg vet også at jeg ikke lenger er flink til å ta meg tid for å finne den roen. Ikke alltid like lett å skru av hjernen som kverner på dagens inntrykk. Det er heller ikke lett å tvinge mine slitne øyne til å følge med på små bokstaver og lange setninger. Jeg merker også at jeg leser veldig sakte og i alle fall mye saktere enn for ti år siden, da jeg kunne sluke Waltaris Egypteren Sinuhe i løpet av en dag. Det kan hende det har med språkvalg å gjøre. Det meste jeg leser er på språk som tross alt er fremmede for meg.

Alt dette vil jeg gjøre noe med. Jeg ser noen løsninger for problemet:

1. Lese flere bøker på polsk. Men da må det være bøker av polske forfattere. Jeg har mistet tålmodigheten for å lese halvgode oversettelser. Oversettelser fra skandinaviske språk utgår da jeg bruker halve tiden på å irritere meg over diverse feil. Snart skal jeg handle på Empiks utsalg og da kan det hende jeg kjøper både Jacek Dehnel og Olga Tokarczuk og sikkert noe fra Forlaget Czarne. Kanskje til og med noe av Karl-Markus Gauß for ham liker jeg godt. Selv i oversettelser.

2. Lese mer på t-banen. Hver morgen og ettermiddag. Det blir en time til halvannen til sammen.

3. Sette av en time hver dag til lesing. Eller kanskje sette meg faste mål om antall sider som skal leses?

4. Lese mindre på nettet. Og her tror jeg noe av kilden til problemet ligger. All den fritiden som går til tull og tøys. Er løsningen å legge ned profiler både her og der? Men da går det utover det sosiale. De gangene jeg ser på treffstatistikken på bloggen min slår det meg at de færreste som er innom bloggen bruker lenger enn ett minutt her. Og jeg vet at når jeg ser på andres blogger så er situasjonen likedan. Det tar ca fem sekunder for meg å avgjøre om noe er interessant og verdt å lese godt gjennom. Det er skremmende hvor utålmodig man er blitt. Hvor flink jeg er til skumme gjennom tekster. Forrige uke leste jeg en fortelling tilsendt på mail. Det var morsomt å tenke gjennom den og bruke god tid på saken. Men det var et unntak.

5. Lage en leseliste og legge den ut på bloggen. Her henter jeg inspirasjonen fra Eira og hennes Elektroniske pistler fra kjøkkenet og jeg tror det kan være motiverende å kunne legge til eksempelvis en bok i uka.

Når det er sagt så er dagens "På nattbordet"-boka verdt å lese. Necropolis: London and Its Dead av Catharine Arnold. Den forteller om en by jeg har mye sans for og et fenomen alle må ta stilling til. Den er nerdete nok, full av gode historier og opplysninger som skrives inn i Londons topografi. Boken fikk meg til å gå gjennom listen over Oslos kirkegårder og gravlund og forstå hvor mange av byens parker og torv ble anlagt på disse evige hvilestedene. Nå må jeg bare se til å lese den ferdig...

Og når det er sagt: har dere noen tips til hvordan man kan komme i gang med "produktiv" lesing? Hva gjør dere for å lese? Hvilke små knep bruker dere? Jeg blir glad for tips og anbefalinger. Her trenger jeg Tante Full av Gode Råd for å komme meg ut av den onde sirkelen.

På forhånd takk

Little Book of ... Wisdom?

Fikk boken fra en kollega og likte ideen. Så begynte jeg å bla litt i den. Fant følgende visdomsord (angivelig) fra et kontinent jeg ikke forstår meg på:


Ja vel, ja.

Kom til å tenke på Manny i første episode av Black Books.

Et lyspunkt, nemlig Dexter

Dette fikk meg til å smile:



Takk for takk :)