Denne tittelen har ligget og modnet i flere måneder nå. Strengt tatt har den gått ut på dato. Jeg begynte nemlig å drodle litt rundt de to begrepene i anledning Krzysztof Pendereckis besøk i Oslo. Litt om tygging av tyggegummi på en klassisk konsert, tunge damedufter og grenseløs arroganse.
Posten skulle ellers handle om bruken av høytidelige emner for å rettferdiggjøre banal musikk. Liturgisk sosialistisk realisme ble introdusert av Stefan Kisielewski om storslåtte musikkverk med religiøst emne skrevet i Polen mot slutten av syttitallet. Svulstige og høystemte men ikke desto mindre simple og banale. Wojciech Kilar med sin Angelus og Missa pro pace, Krzysztof Penderecki med Polsk Requiem, og Henryk M. Górecki har alle skrevet innenfor denne sjangeren.
Et annet begrep - musikken av moralsk blackmail - brukes om Pendereckis og Kilars verk fra nittitallet av Dorota Szwarcman.
Og til slutt har vi sacro polo som også har blitt anvendt om en av Polens virkelig store musikkjendiser, Piotr Rubik.
La meg illustrere med en sang komponert av den sistnevnte. Sangen Kjærlighetens Psalme evt Elskovspsalmen er fra albumet Oratorium: Septembersalmebok. Bare titlene av verkets bestanddeler får meg å le og le og le litt til. Psalme meg her og psalme meg der, tråkker jeg her på noen tær?
Selvsagt er avstanden mellom Penderecki og Rubik enorm. Penedercki ville muligens bli fornærmet av at jeg omtaler ham og Rubik i en og samme post. Dog finnes de samme tendensene hos begge. Bortsett fra at Penderecki har kommet seg videre mens Rubik stagnerte og fungerer mest som en mediaklovn. Men han selger fortsatt ganske bra. Alle hans utgivelser - borsett fra den aller siste - har nådd toppen av salgslister.
Dybden på tekstene synes her:
Og så helt til slutt - fant denne fantastiske satiren med blant annet Septemberpostei. Bare synd jeg ikke kan tekste den her og nå. Polen har en flott tradisjon for politisk og intellektuelt stand up komikk og satire som er vanskelig å oversette men også umulig å overse hvis man skal forstå dette landet og dets humor.
No comments:
Post a Comment